Han hadde ingen venner. Bare folkeregisteret, ligningskontoret og arbeidsgiveren hans hadde kjennskap til at han eksisterte. Men ingen visste hvordan han så ut. Sjefen hans hadde kanskje sett ham en gang, men hun - det var en kvinne - husket ham ikke som annet enn et navn.
På ett punkt skilte imidlertid Jan Erik Martinsen seg fra den grå massen: Han var nesten alltid sprengkåt! Fra morgen til kveld gikk han rundt med en steinhard stake mellom bena.
Denne vedvarende tilstanden skyldtes at han hadde levde et svært kjedelig og helt kjærlighetsløst liv. En grå oppvekst og et ufrivillig sølibat hadde fått ham til å søke trøst i dagdrømmer. Han var i utgangspunktet en romantisk mann, og en gang hadde han drømt om Henne, den store kjærligheten. Men årene var gått, og drømmekvinnen hadde forblitt en drøm. Heller ingen annen kvinne var kommet inn i hans liv, og gradvis forandret drømmekvinnen seg fra et vevert, åndfullt vesen til en sanselig kvinne med ubestemmelig karakter - men med desto tydeligere kropp. Hun ble etter hvert til et stort antall ansiktsløse kropper som fløt i hverandre i en forvirrende strøm av pupper, romper og fitter. Ungdomsdrømmens hvite due var vingestekket og brakt ned på jorden. Der var den ribbet for all åndelighet og forvandlet til en saftig høne, et stykke kjøtt til begjær.
Han drømte om nakne kvinner som lystig viste seg fram. De lå på ryggen med sprikende ben. De sto på kne med baken i været. De sto skrevende over ham når han lå på bakken. De inntok all verdens tenkelige stillinger, men sentrum i fantasien var alltid en kåt fitte som åpnet seg innbydende for å suge inn den lengtende kukken hans. De var blottet for all ømhet og blygsel og hadde ... Les hele novellen
