Det er den vanlige fredagskøen, og der jeg glir ut fra bensinstasjonen på Grorud, etter å ha sneket meg forbi 500 meter med stillestående biler, med en båtis i hånden, lurer jeg på hva jeg skal finne på denne helgen. Kanskje en bytur på lørdag, lenge siden sist jeg var med gutta ut. På den annen side.. det evige peset med å finne noen å hoppe til køys med kler meg dårlig. For det første finner jeg ingen jeg vil til køys med og det kommer vel av det andre: jeg foretrekker å kjenne den jeg hopper til køys med.
Trafikken løsner litt når den passerer avkjøringen til Stovner, og humøret mitt blir straks et par hakk bedre.
Kanskje jeg skulle slå på tråden til min gamle venninne Line? Har ikke snakket med henne på en stund, vel noen dager ihvertfall. Helt nøyaktig dreier det seg om 2 dager.. det føles lengre. Kanskje hun ikke skal avgårde slik hun hadde regnet med denne helgen? Men det er vel bare flere ungkars drømmer. Men det er lov å drømme er meg blitt fortalt. Husker ikke hvem som sa det først, men jeg hører det stadig vekk, akkurat som om folk går rundt og tror at jeg til enhver tid er verdens mest seriøse mann, som overhodet ikke har sans for humor, og som ikke er istand til å se ting fra den lyse siden. Fordi om jeg kan være tankefull, og fundere mye, samt at jeg kanskje har det som enkelt vil kalle en sort, nesten på grensen til det makabre, sans for humor, så betyr ikke det at jeg er helt "lost in space" Jeg har nesten bestemt meg for å ringe når jeg kjører opp foran huset. Tanten i 2 etage er hjemme.
Hun er ikke tanten min, bare en leieboer, men jeg tenker allikevel på henne som "tanten" Det første som slår meg når jeg åpner d... Les hele novellen
