Han kom til en lysning i skogen. Fullmånen kastet et trolsk lys over dette ensomme stedet. Plutselig hørte han en vidunderlig myk og klar stemme, og sølvklingende latter så søt at han ønsket at han kunne drikke dens klang av den munnen som den kom fra.
Sjarkan hoppet av heten og listet seg ned til en elv som fløt like nedenfor. Og der, på den andre siden av elven, fikk han se et kloster i det hvite månelyset, og utenfor klostermuren satt ti unge piker i ring om den ellevte. De var skinnende vakre som ti måner, og den ellevte lysende deilig som fullmånen selv. Det var hennes stemme Sjarkan hadde hørt.
Nå hørte han henne si til de unge pikene: ”Snart går månen ned, jenter! Hvem av dere har lyst til å prøve en brytekamp med meg?”
Straks reiste en av pikene seg og ga seg i brytekamp med henne; men hun ble fort overvunnet. Og slik gikk det med den neste og den tredje, og til slutt hadde den unge piken seiret over alle ti.
Sjarkan tenkte at Allah hadde ført ham til dette stedet, og at det måtte ha en hensikt.
Han svingte seg på hesten, dro sverdet sitt og red ut på engen. Den unge piken løp rappfotet ned til elva og satte over den i ett eneste sprang, skjønt den var seks alen bred. Der ble hun stående og rope til ham med sin sterke, klare stemme:
”Hvem er du som våger å forstyrre våre ensomme kamper? Hvorfor kommer du ridende med et nakent sverd som en hærmann? Si straks hvem du er og hvor du skal; og snakk sant; for det går ille om du lyver for meg! Du forstår; du er kommet til et sted du ikke så lett vil slippe fra. På ett eneste rop fra meg kommer fire tusen kristne hærmenn hit. Svar: Har du gått deg vill i skogen? Skal vi vise deg på rett vei?”
Jeg har ikke gått meg vill,” svarte Sjarkan. ”Jeg red ut i natten for å fange levende vilt i måneskinnet, og her har jeg funnet ti unge slavinner som behager meg meget. Jeg tror de vil bli fornøyd med m... Les hele novellen
