Middagen hadde vært helt fantastisk og alle de ansatte hadde fått nok i glassene, Wenche Andersen var ikke noe unntak. Hun nøt atmosfæren og den hyggelige stemningen som rådde i det gamle familie hotellet.
Over 5 måneder hadde det gått siden turen på Geilo.
Hvis man regnet raskt på det ... Ca 20 uker, 142 dager, og den nette sum av 3408 timer hadde Wenche Andersen vært uten mannlig selskap. En for henne forferdelig tid ... så lenge at hun slet med å holde seg rolig. Både guttene og Yvonne hadde vært som forduftet, og Pernille hadde vært opptatt med nye kontakter og bekjentskaper.
De hadde glidd enda lengre fra hverandre, hun og Lauritz. Ikke uventet eller annerledes enn hun hadde lagt opp til, men det var allikevel vanskelig å kombinere jobb, seksuell lyst med tid og sted. Isteden ble det til at alt uteble, dermed hadde hun fått en ufrivillig langt sølibat.
Øynene hennes scannet over mengden av mennesker i den enorme spisesalen. Gamle og unge om hverandre, mye grått hår og magre gamle kjærringer med lange kjoler. Rundt bordet der hun satt var det en salig blanding av kolleger. Noen eldre enn henne selv og noen mye yngre. De fleste av gutta på lagret hadde samlet seg i en egen klikk ved bordenden og var ikke så interresant. Språket avslørte en ganske enkel holdning til livet og damer for den saks skyld. De stirret på småjentene i lokalet fra ca 22 år og nedover.
De var tre avdelingsledere med på fjellturen. Håkan fra transport, Irene fra prosjektgruppa og Wenche. Hun hadde ledel... Les hele novellen
